Det er mindre enn to uker til bridgeolympiaden (World Games) starter i Wroclaw, Polen. I bridge-OL er det så mange nasjoner med at de deles inn i grupper. Gruppene er nå satt opp, og da kan vi spekulere litt i favoritter og sjansene for lagene fra mine to (!) nasjoner, Norge og New Zealand.

For Norge spiller i åpen klasse et helt spesielt lag, garantert bridgehistoriens mest familiepregede landslag ledet av "far sjøl", Lars Eide.

Far sjøl! Får han skikk på guttongene i Wroclaw? 

Min gamle juniormakker Lars Eide ble veldig fortjent tildelt NBFs hederstegn under bridgefestivalen i Fredrikstad. Den fikk han primært for sin mangeårige innsats for juniorbridge, men som Kari-Anne Opsal sa under utdelingen har han også vært fantastisk til å produsere (ikke helt alene, da, som Kari-Anne sa...) bridgespillende sønner! Laget i Wroclaw består av Lars som spillende kaptein, hans tre sønner Erik, Petter og Harald, og Bård Kåre Græsli og Kristian Ellingsen.

Hvor langt kan de komme seg i dette mesterskapet? Og hvordan er sjansene for mitt lag, New Zealand?

Her er gruppene i åpen klasse:

Fra hver av disse gruppene går de fem beste videre til Round of 16, pluss den beste sekseren.

Ved første øyekast ser det ut som om vi (NZ) har vært heldigere med trekningen enn Norge. Ja, den gruppen Norge spiller i ser kanskje ut til å være den sterkeste av de tre.

Jeg har forsøkt å splitte opp opp lagene i A (gull- eller i alle fall klare medaljekandidater), B (lag som godt kan kjempe seg videre til utslagskampene) og C lag (lag som neppe spiller mer enn grunnspillet), hvor jeg plasserer både Norge og New Zealand i B. En slik vurdering blir nødvendigvis litt subjektiv, men vi har jo statistikk og tidligere plasseringer å holde oss til også. Et usikkerhetsmoment er at mange av de såkalte dårlige lagene ikke er så elendige lenger. Det har vært en klar utvikling for mange slike nasjoner de siste 10-15 årene, og en ser ofte at nasjoner som tidligere var slaktofre vinner flere kamper, også mot toppnasjonene. Men uansett, her er min vurdering av de tre gruppene:

I den første gruppen finner jeg fem A-lag, seks eller 7 lag i B-kategorien, og seks-syv C-lag. I Norges gruppe er det også fem-seks A-lag, først og fremst Polen, USA, England og Monaco. Men B-kategorien er større, for i den gruppen er det kun noen få C-lag. I "min" gruppe kan jeg ikke finne mer enn tre storlag, og det er seks-syv lag som jeg vil kalle B-lag. Så New Zealands gruppe er på papiret svakere. Dermed er det ingen unnskyldning å finne for undertegnede og mine lagkompiser hvis det ikke blir avansement til sluttspillet denne gangen. Hvis vi blir utslått så er det i alle fall ikke pga. uheldig trekning!

Er New Zelands lag sterkt nok til å kjempe på topp-5 i gruppen sin?

Jeg har ingen tro på NZ i dame- eller seniorklassen. Vi har dog med et bra lag i Mix, en klasse Norge ikke stiller i. Hva med mitt lag i åpen klasse?

Jeg tror det er mulig å gå videre, men bare om alle lagets tre par spiller helt opp mot vårt aller beste. Vi må vel sikkert være litt heldige og om det skal kunne bli avansement. Det kan kanskje også være større sjanse for å komme seg videre som beste sekser fra den gruppen da det er flere land man potensielt kan oppnå store seiere mot enn i de andre gruppene. Men dette er selvsagt teori og ingenting annet.

For mitt lag avhenger mye av at vårt nye tredjepar fungerer godt. Det er Michael Whibley og Matt Brown, begge unge spillere. Whibley er ganske rutinert på tross av at han kun er rundt 30 år. Han debuterte i VM allerede i 2009. Brown er imidlertid bare 21 år og nokså uerfaren, men et kjempetalent som det skal bli spennende å følge i Wroclaw. Jeg tipper New Zealand vil ligge rundt middels underveis, og da avhenger alt av noen gode kamper mot slutten.

De norske spillerne må antagelig nesten overgå seg selv om det skal bli topp-5 i deres gruppe. Det er selvsagt ikke umulig, men skal det gå må alt klaffe. Skulle Norge og/eller New Zealand komme seg videre til sluttspillet er det vinn eller forsvinn, og i enkeltkamper kan alt skje. Bridge-OL er i mye større grad outsidernes turnering enn Bermuda Bowl. Det er ikke sjelden at outsidere har kommet ganske langt i dette mesterskapet.

I dameklassen er det to grupper.

I denne klassen går hele åtte lag videre fra hver gruppe. Jeg vil rangere det norske laget som et av lagene fra nr. 7-12 i sin gruppe, så å kvalle bør være mulig. Men det kan nesten se ut som om Norges gruppe også i dameklassen er litt sterkere enn den andre gruppen. Norge skal opp mot hele tre (Nederland, Kina og England) av de fem-seks heteste gull-favorittene.

Vårt damelag er en fin blanding av rutine og ungdommelig pågangsmot: Gunn Helness, Ida Wennevold, Åse Langeland, Lise Blågestad, Liv Marit Grude og Bodil Øigaarden. I dameklassen er det bak de fem-seks topplagene en haug med lag på omtrent samme nivå som det norske. Hvis våre jenter spiller opp mot sitt beste bør de absolutt ende over middels, og da er sluttspillet innen rekkevidde. Vi krysser fingrene!

I veteranklassen er det en gruppe på 24 nasjoner, og de 16 beste etter grunnspillet går videre. Norge stiller med nesten samme mannskap som i siste EM og VM hvor de oppnådde gode resultater. Denne gangen er Helge Hantveit kommet inn for Arve Farstad. Hantveit spiller med Tor Bakke, og de to andre parene er brødrene Roald og Helge Mæsel og Rune Brenderford Anderssen-Peter Marstrander. Jeg vil bli veldig overrasket om ikke de kommer seg videre til sluttspillet, husk hele 16 av de 24 lagene går videre.

Gullfavoritter er nok de "vanlige"; I åpen klasse ser jeg disse nasjonene med størst sjanse til å stå høyest på pallen: Frankrike, Monaco, USA, Polen og Nederland. I dameklassen tror jeg mest på England, Nederland, Kina og USA.

Vi går mot spennende dager i Wroclaw! 

Good luck boys and girls!